Artikkelen er hentet her.
"Og etter sju dager skjedde det. Da kom vannet fra
storflommen over jorden. I det året Noah fylte 600 år, den syttende dagen i den
andre måneden, brøt alle kilder i det store dypet fram, og himmelens sluser
åpnet seg." 1 Mos. 7:10-11
Den lakoniske setningen: «. . .den dagen brast alle kilder i
det store dyp, og himmelens sluser ble åpnet», beskriver en global katastrofe
på patriarken Noahs tid. Etter bibelsk kronologi var dette rundt 2350
f.Kr./1656 etter skapelsen. Mange ser på fortellingen om syndfloden som en ren
myte uten basis i virkeligheten, eller at Bibelens syndflodberetning skildrer
lokale oversvømmelser i Mesopotamiadalen eller andre steder. Problemet med
dette synet er at de geologiske funnene bærer sterke bud om en
verdensomspennende katastrofe i jordens fortid. Bevismaterialet er
overveldende, globalt, og ligger åpent for alle som er villige til å tolke det
uten forutfattede meninger.
Denne artikkelen er basert på en bokstavelig tolkning av
Bibelens skapelses- og syndflodberetning fordi den i tillegg til å være
nedskrevet i Guds ord, også korresponderer best med de geologiske funn,
tradisjoner, etc. som jorden kan vise til i overmål. Det er ingen andre
forklaringer som kan danne ramme rundt syndflodberetningen enn katastrofisme.
Uniformitetsprinsippet som hittil har vært grunnlaget for
utviklingslæren, er helt ute av harmoni med det geologiske materiale. Bevisene
for dette er overveldende. I den senere tid har imidlertid stadig flere
forskere uten tro på Bibelen innrømmet at jorden kan ha vært utsatt for store
katastrofer i sin fortid, hovedsakelig framkalt av passerende/kolliderende
himmellegemer. Vi skal se litt på de rent tekniske sidene av syndflodkatastrofen
og de kreftene som skapte kaos i solsystemet og forårsaket Noas syndflod. Dette
er ikke en dogmatisk framstilling, men en beskrivelse av hva som
kan ha skjedd. Det kan ha vært andre årsaker, for alt jeg vet, men scenebildet
som danner ramme for denne artikkelen virker svært rimelig. En ting er absolutt
sikkert: Et himmellegeme, eller en inntrenger i solsystemet var årsaken til
kosmiske katastrofer, og et passerende himmellegeme — kanskje det samme — var
årsaken til syndflodkatastrofen på jorden.
STRAFFEDOM
Syndfloden var en Guds straffedom over en verden som var
blitt fordervet utenfor alt håp. Hovedårsaken var falne engler som drev og
ruinerte skaperverket og korrumperte menneskets geneapparat. Legg merke til at
Guds beslutning om å ødelegge jorden står i direkte tilknytning til den
virksomheten «Guds sønner» bedrev: «Kjempene var på jorden i de dager, og
likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, som fødte dem
barn. Dette er de mektige menn i gammel tid, de navngjetne. Herren så at
menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres
hjerter var onde hele dagen lang. Da angret Herren at han hadde skapt mennesket
på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. Og Herren sa: Jeg vil utrydde
fra jorden menneskene som jeg har skapt, både mennesker og fe og krypdyr og
himmelens fugler, for jeg angrer at jeg har skapt dem» (1 Mos 6,4–7).
Gud bruker naturkreftene som sine redskaper. Han kan utføre
ting som tilsynelatende er i strid med kjente naturlover, og da
kaller vi det mirakler. Men som oftest bruker han de redskaper han har til
rådighet, og styrer begivenhetenes gang i samsvar med sin vilje.
Himmellegemene, naturlover og naturkrefter er alle skapt av Gud og underlagt
hans kontroll, og det var disse han gjorde bruk av både under syndfloden og
etterfølgende katastrofer — og som han igjen vil benytte ved tidenes ende.
SOLSYSTEMET
Da Gud var ferdig med sitt skaperverk her på jorden og tok
et overblikk over det han hadde gjort, så han at det var «overmåte godt» (1
Mos. 1,31). Det betyr at det var fullkomment. Guds skaperverk var ikke preget
av dårlig håndverk, rot og ufullkommenheter, slik tilfellet ofte er med vanlige
håndverkere. Gud er fullkommen, og det som kommer fra hans hånd er fullkomment.
All degenerasjon, alt kaos og alle tegn på store katastrofer i skaperverket har
sin rot i syndens oppkomst. Det var ikke slik fra begynnelsen.
Hele universet var en gang preget av orden og harmoni. Slik er det ikke lenger. Eksempelvis bærer vårt eget solsystem bud om katastrofer av kosmisk format som har satt dype spor etter seg. Minst to planeter er blitt revet i stykker en gang i fortiden, og fragmentene har bombardert de andre klodene i solsystemet. Flere planeter har endret rotasjonsakse, to av dem (Uranus og Venus) har retrograd rotasjon (roterer «baklengs»); solsystemet er fullt av støv og etterlatenskaper etter fortidens katastrofer, og det er mange andre anomalier som vitner om ufattelige katastrofer i vår del av universet.
 |
| Restene etter supernovaen i stjernebildet Vela |
SUPERNOVAFRAGMENT?
Enkelte forskere mener at ødeleggeren som kom inn i
solsystemet fra det interstellare rom var et fragment etter denne supernovaen.
Fragmentet/fragmentene kan ha bestått av ren stjernemasse av svært stor
tetthet, og dermed hatt en enorm gravitasjon til tross for relativt liten
størrelse, kanskje mindre enn vår egen måne. Likevel ville den skape store
katastrofer hvis den kom inn i vårt solsystem. Men dette er bare en hypotese.
Det kan ha vært et helt annet himmellegeme som skapte kaos, men det kom uansett
inn i solsystemet utenfra, fordi ødeleggelsene også fant sted i solsystemets
ytterkanter.
KUIPERBELTET
| Et asteroidbelte utenfor planeten Neptun (Kuiperbeltet), kan inneholde så mye som 70 000 fragmenter etter en planetkatastrofe. Planeten Pluto er et større fragment etter katastrofen, og er nå nedgradert til en «småplanet» |
Det er flere som nå mener at solsystemets 9. planet,
Pluto/Charon (Charon er Plutos måne; den er svært stor i forhold til Pluto, og
disse to klodene utgjør nærmest et dobbeltplanet-system) bare er et større
fragment etter katastrofen. Pluto er mindre enn vår egen måne (ca. 2900
km/diam.), og har en meget eksentrisk bane. Dette er bemerkelsesverdig, og
tyder på en større katastrofe i denne delen av solsystemet en gang i fortiden.
Pluto kan også være en tidligere Neptunmåne som ble revet løs av inntrengeren.
Etter disse oppdagelsene har Pluto nå mistet status som ekte planet. Det er
også påvist en sky av aluminiumisotopen Al26 som omgir
solsystemet. Aluminium-26 dannes ved supernova-eksplosjoner og brytes ned til
magnesium-26. Siden størsteparten av denne skyen fremdeles er Al26,
tyder det på ung alder. (For den som er interessert, kan det nevnes at Al26 har
en halveringstid på 740 000 år).
URANUS
Påvirkningen fra det passerende himmellegemet bikket
kjempeplaneten Uranus over i rotasjonsaksen, som nå ligger –8E i forhold til
baneplanet, dvs. et stykke under selve baneplanet eller ekliptikken. I tillegg
har Uranus retrograd rotasjon, dvs. den roterer i motsatt retning av det
normale. På Uranus vil derfor sola stå opp i vest og gå ned i øst. Det er
beregnet at en klode med diameter rundt 5000 km, omtrent på størrelse med
Merkur, ville kunne påvirke Uranus på denne måten.
 |
| Rotasjonsaksen til planeten Uranus i solsystemets ytterkanter er bikket over, og ligger to grader under baneplanet eller Ekliptikken! Nederst ser vi Uranusmånen Miranda, som viser både skrapemerker og andre anomalier etter ublide sammetreff med andre himmellegemer i kjølvannet av planetkatastrofen |
Månene til Uranus ble omkalfatret; noen av dem kan ha blitt
fragmentert og dannet ringsystemet rundt planeten. De største Uranusmånene
roper høyt om større katastrofer: Miranda har skrapemerker, Umbriel er
«svartbrent» og Oberon har svarte kraterbunner.
VIDERE FERD
ASTEROIDBELTET
 |
| Hellasbassenget nederst til høyre ble dannet da et fragment på rundt 600 km i diameter etter planetkatastrofen traff marsoverflaten. Hellasbassenget har en diameter på 2300 km! |
Mellom planetene Mars og Jupiter befinner det seg et asteroidbelte
som har vært kjent i lengre tid. Også her har det en gang ligget en planet som
er blitt revet i stykker. Ettervirkningene var spesielt grove mot Mars, og det
er beviser for at «Den røde planet» ble herjet av en større vannflom, trolig i
forbindelse med Tiamatkatastrofen. Bevisene for en slik flom på Mars er
overveldende, selv for skeptiske forskere. Utrolig skarpe og detaljrike bilder
fra romsondene Mars Global Surveyor, Mars Oddysey, HiRise, samt
marsroverne Spirit og opportunity som har kjørt rundt på marsoverflaten, har
stadfestet dette en gang for alle. En lengre artikkel om vannets påvirkning på
Marsoverflaten sto å lese i det vitenskapelige tidsskriftet Science,
8. desember 2000 under tittelen «Sedimentary Rocks on Early Mars» («Sedimentære
bergarter på den unge Mars»). Sedimentære bergarter er dannet av vannets
påvirkning. Det har vært mange lignende artikler siden den tid.
 |
| Asteroidbeltet melloom Mars og Jupiter (hovedbeltet) utgjør i dag de sørgelige restene etter en planetkatastrofe i området |
Det er to teorier om asteroidenes og meteorenes opprinnelse:
Katastrofeteorien og teorien om at de stammer fra «aborterte planetdannelser»
under solsystemets «utvikling» for flere milliarder år siden. Siden de fleste
naturforskere er evolusjonister, er det ikke merkelig at de favoriserer
sistnevnte hypotese. De hevder at det er for lite masse i asteroidbeltet til å
kunne utgjøre en planet av rimelig størrelse. Dette argumentet tar ikke i
betraktning at hovedmassen av en eventuell fragmentert planet forlengst er
forsvunnet. Noe har funnet veien ut av solsystemet, noe er trukket inn i
Jupiter og de andre kjempeplanetene, og noe er forsvunnet ved tusenvis av
nedslag på andre av solsystemets kloder, samt forsvunnet inn i solen. Bare
levningen er tilbake i de to asteroidbeltene. En god del av arrene på Mars kan
også skyldes enorme elektriske utladninger mellom de to klodene, fordi
universet i sin natur er elektrisk og søker å utligne sine ladninger fra et
høyere til et lavere nivå.
Jorden
 |
| Andesfjellkjeden bærer preg av å være svært ung |
Med sin store hastighet ville ødeleggeren passere jorden
temmelig raskt, og virkningene på jordkloden være umiddelbare, noe de også var.
Den romerske dikter Ovid (43 f.Kr.–17 e.Kr.), skrev i sine Metamorfoser om
et himmellegeme han kalte Phaeton som nærmet seg jorden og skapte store
omveltninger og branner på kloden. Den greske forfatter Hesiod (700 f.Kr.) kom
med en lignende beskrivelse lenge før Ovid, og kalte himmellegemet Typhon.
Denne Typhonlegenden stammer fra det førdynastiske Egypt, der Typhon ble kalt
Set, som er et annet navn på Satan. Den romerske forfatteren Plinius d.e.
(23–79 e.Kr.) beskriver Typhon på følgende vis i sin Naturales
Historiae: «Folk i Etiopia og Egypt så en fryktelig komet som Typhon,
kongen på den tiden oppkalte etter seg. Den hadde et fryktinngytende utseende
og var snodd som en slange og uhyggelig å skue. Den var egentlig ingen stjerne,
men heller hva man må kalle en ildkule.»
Over: Artesisk brønn. Vannet strømmer ut med stor kraft
og viser at trykket i brønnen er meget høyt
Det er sannsynlig at jorden før Syndfloden var omgitt av en
vanndampkappe som bidro til å skape drivhuseffekt. Fragmentene etter
Phaeton-katastrofen bombarderte jordkloden og fikk denne vanndampkappen til å
kollapse. Kaskader av vann strømmet ned på jorden — «. . .himmelens sluser ble
åpnet» (1 Mos. 7,11). Likevel er det beregnet at regnet og kollapsen av vanndampkappen
ikke ville dekket jorden uniformt med mer enn ca. 10 m vann, eller mindre.
Nedslagene dannet store kratere, som sammen med
landhevninger og forkastninger fikk voluminøse dypvannskilder under trykk
(artesiske brønner) til å strømme opp med voldsom kraft — «. . .den dagen brast
alle kilder i det store dyp» (1 Mos. 7,11). Dr. Walter Brown har estimert at
rundt halvparten av vannmengdene i de nåværende verdenshavene kom fra
dypvannskilder i jordens indre. Også store elektriske utladninger ga sitt besyv
med.
TIDEVANNSBØLGE
Alle vet at det er månens tiltrekningskraft som skaper flo
og fjære i havet. Da fremmedlegemet passerte jorden, må dette ha skapt veldige
flodbølger. Vannet ble trukket mot den del av jordkloden som lå nærmest
inntrengeren og dratt over jorden i en gigantisk tidevannsbølge mens
himmellegemet passerte. Det er flere gamle tradisjoner som forteller at vannet
kom fossende som en enorm flodbølge eller umåtelig høy vegg. Dette er også en
betydning av uttrykket «. . .den dagen brast alle kilder i det store dyp.»
NEDSLAG
 |
| De såkalte alaskasjøene ved Point Barrow, Alaska, er trolig dannet ved et skrått nedslag av en meteorsverm |
Det er funnet rundt 170 kratere etter meteor/asteroidnedslag
på jorden. Av disse er 22 kratere over 30 km i diameter. Disse ble dannet ved
nedslag av asteroider på rundt 1–2 km/diam. Forskerne regner med at nedslag av
et himmellegeme på over 500 m/diam. er nok til å skape globale konsekvenser, og
når størrelsen overstiger 1 km/diam. vil nedslaget kunne utgjøre en trussel mot
menneskeheten. Men vi finner over 20 store kratere skapt av asteroider godt
over denne grensen.
Gamle maoritradisjoner fra New Zealand skildrer en voldsom
eksplosjon i atmosfæren da et stort himmellegeme med «horn», og som «glødet som
månen», delte seg i mange biter og raste ned mot jorden der de skapte store
ødeleggelser. Mange andre tradisjoner i de forskjellige stamme- og
kultursamfunn på jorden har beretninger om skinnende himmellegemer som styrtet
ned på jorden i forbindelse med et større himmellegeme som passerte.
Tradisjoner fra Peru forteller om steiner som falt ned fra himmelen, legender
fra Mexico forteller om en tid da himmelen regnet rødglødende steiner som
jevnet hele skoger.
 |
| Fra Himalayafjellkjeden i Asia. Selv på de høyeste toppene, over 8000 meter over havet, kan man finne fossiler av marine organismer |
En slik skur av himmellegemer må ha skjedd plutselig og vært
verdensomspennende. Den kinetiske energi som blir utløst ved nedslaget av et
himmellegeme, overgår enhver forstand. Hydrogenbomber er leketøy i
sammenligning. Nedslaget som danner nedslagskrateret skaper voldsomme
jordskjelv, ildstormer av stor hastighet og sjokkbølger og vinder som jevner
skoger med jorden. Skjer nedslaget i havet, dannes en flodbølge (tsunami) som
gjør store skader tusenvis av kilometer fra nedslagsområdet. Nedslag av flere
store og mindre himmellegemer ga et ikke ubetydelig bidrag til
vannflomkatastrofen.
ROTASJONSAKSEN
Det er jordaksens helling på 23E26' i forhold til normalen
(90E), eller 66E34' i forhold til baneplanet (ekliptikken), som skaper
årstidene. Det er mye som tyder på at det ikke har vært slik bestandig. Det er
funnet fossiler av tropisk flora/fauna i så vel Arktis som Antarktis. Jorden må
derfor hatt et jevnt temperert/tropisk klima i sin fortid. Det betyr igjen at
jordens rotasjonsakse på den tid sto normalt (90E) på baneplanet (ekliptikken),
og at den ble endret under katastrofisk påvirkning. Enkelte mener at den ble
endret så mye som 30E i forhold til normalen. Etter Syndfloden sa Gud: «Så
lenge jorden står heretter, skal såtid [vår] og
høst, kulde og hete, sommer og vinter, dag og natt aldri ta
slutt» (1 Mos 8,22). Denne uttalelsen fra Gud er i seg selv et bevis for at
jordaksen hadde endret seg som en konsekvens av vannflomkatastrofen. «Heretter»
sa Gud. Det betyr kort og godt at det ikke var slik før Syndfloden. Det er ting
som tyder på at jordaksen igjen endret seg ved et senere tidspunkt. Dette avsluttet
«istiden» og førte til mildere klima på den nordlige halvkule.
 |
| Jordens rotasjonsakse danner i dag en vinkel på litt over 23 grader i forhold til normalen på baneplanet |
Stjernebildenes posisjon på himmelen er relativ i forhold
til jordrotasjonen og jordaksens helling. La oss tenke oss en observatør som
ser opp på himmelen idet jordaksen hurtig endrer seg. For observatøren vil
solen/månen/stjernene bevege seg uvanlig raskt mot horisonten. Et lignende
fenomen opplever man under en flytur. Når flyet svinger eller krenger, virker
det som horisonten beveger seg. Det er ikke horisonten som beveger seg, men
observatørens ståsted.
Det er bevart gamle skrifter som utvilsomt beskriver en
endring av jordaksen. Gamle kinesiske manuskripter sier f.eks.: «Pilarene som
støttet himmelen smuldret opp, og lenkene som holdt jorden oppe gikk i
stykker. Solen, månen og stjernene raste nedover i nordvest. der
himmelen blir lav. Elver sjøer og hav raste ned mot sydøst, der jorden sank.
Kjempebranner brøt ut, flodbølger herjet» (T. Chi:A Short History of Chinese
Civilisation, s. 14–15. Uthevelser tilføyd). Med andre ord: En beskrivelse
av en ufattelig katastrofe der jordaksen tippet over.
I sine Metamorfoser beskriver den romerske
dikteren Ovid et lignende fenomen, der han nevner at solvognen som ble kjørt av
Phaeton ikke lenger holdt kursen, og at stjernebildene Store/Lille Bjørn ville
forsvinne i havet. Pawnee-indianerne i Amerika har en legende der den nordlige
og sydlige polstjerne byttet plass. Eskimoene på Grønland har lignende
tradisjoner om at jorden «bikket over».
 |
| Chixculub-krateret på Yucatanhalvøya ved Mexicogulfen har en diameter på 170-200 km, og ble dannet ved nedslaget av en asteroid på minst 10 km i diameter |
LANDHEVNINGER
I Kashmirdalen i Asia er det funnet fossiler av planter og
virveldyr opp til 2000 m og en dybde på 1000 m. Havbunner er løftet over 1500 m
i dette området — etter alt å dømme i historisk tid. Slik er det også med
Alpene, som en gang ikke var annet en en kjede med lave, rundt 600 m høye åser.
Landhevningene har her kommet opp i 4000 m. Også den Breddene av Titicacasjøen
i Andes, 3800 m over havet, er rik på fossiler av
lengste kontinuerlige fjellkjeden i verden, Andesfjellene,
bærer sterke bud om å være svært ung og dannet via voldsomme katastrofer.
Breddene av Titicasjøen i Andenes, 3800 m over havet, er rik
på fossiler av marine organismer. Nedbremsingen av jordrotasjonen, påvirkningen
fra det passerende himmellegemet og endringen av jordaksen skapte enorme
spenninger i jordskorpen. Dette førte til at store områder av denne krøllet
seg, sprakk og kollapset. Jorden fikk store skader i jordskorpen, og
overflatetrekkene ble omgruppert med helt nye hav- og landområder. Store
landhevninger dannet fjellkjeder, og seimisk aktivitet (jordskjelv) og vulkanisme
raste i en utstrekning uten sidestykke. Selv i dag har ikke symptomene etter
katastrofen gitt seg. De kraftige landhevningene som også dannet fjellkjedene,
kan ha fått store sjøer til å «renne over» og gitt sitt bidrag til Syndfloden.
 |
| Suriqui-øya i Titicacasjøen mellom Peru og Bolivia. Breddene av denne sjøen, som i dag ligger 3800 meter over havet, er rik på fossiler av marine organismer, dvs livsformer - spesielt skjell - som engang levde i havet |
Geologen S.G. Burrard var av den oppfatning at
Himalayakjeden i Asia ble dannet som følge av at jordens rotasjon endret seg.
Han mente også at jorden en gang var utsatt for en stor, ytre påvirkning: «Det
virker som om jorden en gang i fortiden fikk et voldsomt slag utenfra» (S.G.
Burrard: The Earth as a Planet: The Geology of India, Observatory,
vol. 35). I Nigeria finner man en rekke rette, parallelle frakturer i
jordskorpen. Disse frakturene løper alle i retning nord–syd. En rekke forskere
påpeker at denne orienteringen antakelig er forårsaket av en endring av jordens
rotasjon, som igjen ble fremkalt av et passerende eller kolliderende
himmellegeme. Alle disse enorme jordskorpeforkastningene og landhevningene som
sank hele kontinenter i havet må ha blitt forårsaket av en katastrofe av
ufattelige proporsjoner.
VULKANISME
Påvirkningen fra det passerende himmellegemet skapte som
nevnt enorme forkastninger, landhevninger og frakturer (sprekker) i
jordskorpen. Dette fikk flytende magma fra jordens indre til å strømme til overflaten
gjennom fraktursprekkene. Denne tortureringen av jordkloden førte til en
vulkansk aktivitet uten sidestykke. Den glødende magmaen som strømmet fram fra
utallige fraktursprekker skapte gigantiske dampeksplosjoner da store vannmasser
strømmet ned i sprekkene. Slike dampeksplosjoner kan sprenge hele øyer i lufta,
slik som skjedde med øya Krakatau i i Sundastredet i 1883. Rundt Kanariøyene og
Azorene har det vært sterk vulkansk aktivitet i fortiden. Spesielt er havbunnen
rundt Azorene dekket av lava. Den kjente oseanograf Maurice Ewing har påpekt at
området utenfor nordvestkysten av Afrika enten har sunket 3–5 km, eller at
havnivået en gang har ligget like dypt (M. Ewing: New Discoveries on
the Mid-Atlantic Ridge, National Geographic Magazine, nov. 1949).
«Konklusjonen på dette er innysende», skrev geologen Pierre Termier, «de
landområdene som lå rundt 900 km nord for Azorene, og kanskje en gang var en
del av disse øyene, sank i havet» (Pierre Termier: A la Gloire de la
Terre, s. 132). Mye tyder altså på at det har ligget et større landområde
i
 |
| Deccanplatået i India er antipoden til Chixculub-krateret, og ble trolig dannet da de enorme seismiske bølgene etter nedslaget gikk tvers gjennom jordkloden og presset flytende magma ut i overflaten. Ifølge forskerne vil de seismiske bølgene etter et slikt nedslag skape jordskjelv med en styrkegrad på over 12 på Richters skala, som blir for liten til en slik begivenhet. Et lignende tilfelle finner vi på planeten Mars, der det gigantiske nedslaget som skapte Hellasbassenget og Argyre-krateret, presset magma ut på den andre siden av kloden og skapte de enorme vulkanene og lavaforekomstene på det såkalte Tharsis-platået |
I det sørlige India finner vi Deccanplatået, som består av
opptil 2000 meter tykk basalt etter voldsom vulkansk aktivitet i jordens
fortid. Disse lavafeltene dekker et kontinuerlig område på rundt 650 000 km2,
nesten dobbelt så stort som Norge. Vi skal merke oss at Deccanplatået er
antipoden til Chicxulub-krateret på Yucatan (antipode = det motsatte område på
jordkloden), og trolig ble framkalt av dette enorme nedslaget som dannet et
krater på rundt 200 km/diam. Sjokkbølgene fra nedslaget gikk tvers gjennom
jordkloden og presset flytende magma ut i overflaten. (Det er mulig at
Chicxulub-nedslaget skjedde på et senere tidspunkt.) Vi har et lignende
tilfelle på planeten Mars. Asteroidnedslaget som skapte Hellasbassenget på
Mars, dannet også en utbuling på antipoden, det såkalte Tharsisplatået, der
solsystemets største vulkaner befinner seg. Den utstrakte vulkanismen sammen
med avfallsmaterialet etter asteroidnedslagene som ble kastet opp i atmosfæren
forårsaket trolig et mørke over jorden i flere måneder.
TAPTE KONTINENTER
Det er ting som tyder på at det en gang har ligget et større
landområde i Det indiske hav og Oceania. Gamle maorilegender fra New Zealand
nevner forgjengernes gamle fedreland, Hawaiki, som forsvant i havet. Noen
kaller dette svunne Stillehavskontinentet for Lemuria/Pacifica eller Mu. Også i
Beringhavet har det trolig ligget et landområde som er sunket, og som forskerne
kaller Beringia. Det er minst to gamle tradisjoner som hevder at
Stillehavsøyene er rester etter et stort Stillehavskontinent. Det gamle Maya-manuskriptet Codex
Troanobeskriver hvordan kontinentet Mu forsvant i havet med 64 millioner
innbyggere: «Det skjedde fryktelige jordskjelv som fortsatte til . . .uten
avbrudd. Landet til jordens høyder, landet Mu, ble ofret. To ganger omveltet,
det forsvant i løpet av natten etter hele tiden å ha vært rystet av
underjordisk ild. Dette fikk landet til å heve og senke seg flere ganger på
forskjellige steder. Til slutt ga overflaten etter, og de ti landene (eller
stammene) ble revet i stykker og spredt. De sank med sine 64 000 000
innbyggere.» Dette beskriver utvilsomt gigantiske jordskjelv med påfølgende
jordskorpefrakturer og vulkanutbrudd. De innfødte på Hawaii har også
tradisjoner om et kontinent som strakte seg fra Hawaii til New Zealand.
ORKANER
En nedbremsing av jordens rotasjon ville ført til voldsomme
stormer. «Nedbremsingen av jordens rotasjon førte også til at vindene på jorden
blåste med et raseri og en intensitet menneskene i dag aldri har erfart —
vinder som la hele skoger flate, pisket havbølger til fjellhøyde, flyttet
kjempesteinblokker og fjernet enorme mengder løst materiale fra overflaten over
store avstander. . . .Disse voldsomme vindene som raste over jorden rev opp
masser av løsmateriale og ga sitt bidrag til de store katastrofene som allerede
var i gang med jordskorpeforkastninger og kraftig vulkanisme som rotasjons- og
jordenkseendringen medførte.
Konsekvensene var fryktelige. Det er derfor ikke
overraskende at beskrivelsen av disse enorme vindene går igjen i gamle
overleveringer til omtrent alle kultursamfunn. Det var en vind uten sidestykke,
og fordi den skjedde på samme tid som Phaeton [Marduk], ble den tilskrevet et
kosmisk opphav. Denne forestillingen om en 'kosmisk vind' finner man flere
ganger i den persiske Avesta, i hinduenes Veda-skrifter, i den babylonske
Talmud og hos en rekke forfattere i oldtiden. Den ble også kjent som 'diluvium
ventus' — vindflom» (D.S. Allan/J.B. Delair: Cataclysm, s. 254,
277).
Man finner disse voldsomme vindene beskrevet i en rekke
syndflodlegender, som det babylonske Gilgamesh-kvadet, gamle mayaskrifter,
maoritradisjoner på New Zealand, nordamerikanske indianerlegender etc. Dette er
neppe tilfeldig, og bærer bud om en sannhetskjerne i disse tradisjonene. De er
minner om store katastrofer i jordens fortid, fremkalt av et passerende
himmellegeme. Det kan også tenkes at disse vindene kom på slutten av
vannflomfasen, da «. . .Gud kom i hu Noah og alle ville dyr og alt feet som var
med ham i arken. Og Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet
sank» (1 Mos 8,1). Det skulle noe mer enn stiv kuling til dette! Det var en
verdensomspennende vind.
FLYTTBLOKKER
 |
| En stor flyttblokk som ble transportert til stedet av enorme vannmasser |
ELEKTRISKE UTLADNINGER
Et annet naturfenomen som helt sikkert skjedde under
vannflomkatastrofen, og som ble forårsaket av et passerende større
himmellegeme, var elektriske utladninger mellom de to klodene. Jordkloden er
sterkt negativt ladet. Andre kloder har også samlet opp betydelige elektriske
ladninger på sin ferd gjennom verdensrommet. Under en nærpassering vil det skje
kraftige elektriske utladninger mellom de to himmellegemene i et forsøk på å
bringe ladningene i likevekt. Dette ville manifestert seg som lynstormer og
lyseffekter i atmosfæren av et format menneskene aldri hadde sett maken til. I
tillegg ville utladningene også yte sitt bidrag til katastrofene. Tradisjonene
i de forskjellige stamme- og kultursamfunn på jorden forteller også om slike
lynstormer, f.eks. denne fra Brasil: «Lynene glimtet, tordenen dundret
forferdelig, og alle var redde. Da brast himmelen og bitene falt ned og drepte
alt og alle. Himmel og jord skiftet plass.»
FOSSILER
Sedimentære bergarter over hele jorden inneholder store
menger fossiler av et rikt spektrum flora og fauna fra jordens fortid. Slike
fossiler dannes ikke ved langsomme, naturlige prosesser, men under
katastrofiske tilstander, der organismen plutselig blir begravd under
betydelige sedimentmengder, som igjen blir til stein: sedimentære bergarter som
sandstein, kalkstein, skifer etc.
 |
| Berømt fossil av «urfuglen» archaeopteryx, som ikke var noen «urfugl», men en fugletype som døde ut ved syndfloden |
Det er i disse bergartene fossilene opptrer, ofte i enorme
mengder. Fossiler av såvel terrestriske som marine organismer, av så vel flora
som fauna, forekommer over hele verden. Slike fossiler er funnet i Arktis,
Antarktis, Himalaya, Alpene, Andesfjellene, og på alle kontinenter. Dette
vitner om en verdensomspennende katastrofe, der store vannmasser og
sedimentmateriale var involvert. Det er funnet hele fiskestimer i fossil form,
noe som vitner om en plutselig katastrofe. Fossilmengden fra alle kontinenter
bærer bud om at Syndfloden ikke var lokal, men global.
GRAVPLASSER
 |
| Disse store gravplassområdene i Alaska består av kaotisk spredte fragmenter av trær, planter og dyr i frossen leire og sand |
Det er også funnet store gravplasser flere steder i verden
med beinrester etter tusener av dyr av forskjellig slag. Både dyr og trær på
disse plassene er ofte knekt og revet i filler, noe som viser at enorme krefter
var i sving. I disse gravplassene er tusener og titusener av trær og større dyr
blitt samlet i hauger under katastrofiske flodbølger. Dyrene er revet i stykker
og sammenfiltret i store, heterogene masser. I Alaska finner man f.eks. slike
gravplasser i frossen leire og sediment (muck). Andre steder i verden finner
man dem i huler og fjellrevner.
På middelhavsøya Sicilia finner man konsentrasjoner bl.a.
med store mengder beinrester etter flodhest. Gravplasser av dette slaget
forekommer på Malta, Nordafrika, Den iberiske halvøy (Sørfrankrike/Spania/Portugal),
og ellers rundt Middelhavsbassenget. En større flodbølge forårsaket disse
katastrofene. «Etter Prestwichs oppfatning var årsaken en gigantisk flodbølge
som under høydepunktet oversvømte De britiske øyer, hele Sentraleuropa og
middelhavsøyene Korsika, Sardinia, Sicilia og Malta. . . .Dr. Leith Adams
konkluderte at denne flodbølgen kom nordfra» (D.S. Allan/J.B. Delair: Cataclysm,
s. 106–107). Også i Kina, Australia og Nord/Søramerika finner man lignende
gravplasser av sammenfiltrede dyr. I Brasil finner man eksempelvis et slikt
sted med rester av over en million dyr.
I Sibir er store mengder pattedyr, bl.a. mammuter,
moskusokser, hester, neshorn, antiloper og tigre begravd i i tundraen. Det er
helt på det rene at disse dyrene ble utsatt for en stor drukningskatastrofe.
Interessant nok viser utgravninger at størstepartene av dyrene var vendt
sørover, som om de flyktet i den retningen da flodbølgen kom fra
nordpolområdene. Også beinrester av mammuter og andre dyr viser tegn på å være
transportert nordfra. Bevismaterialet tilsier at disse utallige millioner av
dyr på alle kontinenter druknet under store flodbølger, men uten at de ble
dekket av sedimenter og omdannet til fossiler. De fleste dyrene var revet i
stykker og forvridd av voldsomme ytre krefter. Disse naturkatastrofene
utslettet formidable dyreflokker. «I Europa forsvant enorme flokker av
forskjellige dyr fra jordens overflate uten noen synlig biologisk årsak. Dyrene
var tilsynelatende fruktbare og utgjorde rent antallsmessig sterke faunagrupper
som var godt tilpasset sitt naturlige miljø. Men geologisk sett forsvant
de skremmende abrupt. Den samme biologiske desimering skjedde
samtidig i
 |
| Massegrav i Agate Springs, Nebraska, USA. Her ligger restene etter neshorn, kameler, kjempevillsvin etc. Det er beregnet at bare på én enkelt åskam ble 9000 dyr levende begravd |
Australasia, Asia og Afrika. . . .I Den nye verden [Amerika]
ble f.eks. hele pattedyrfaunaen utslettet eller redusert til en sørgelig rest
av sin tidligere storhet» (D.S. Allan/J.B. Delair: Cataclysm, s.
56–57. Uthevelser tilføyd).
Store skoger ble jevnet og begravd under enorme
sedimentmasser. Man finner betydelige mengder knekte og sammenfiltrede trær som
vitner om krefter av format. Selv på en så avsidesliggende øy i Det sørindiske
hav som Kerguelen (se selv etter i et atlas!), er det større lavalag etter
vulkansk aktivitet. I disse lagene finner man store, forsteinede trær som viser
at det også på denne utposten nær Antarktis en gang var skoger og en rik flora.
På øyene utenfor Sibir er det funnet levninger etter veldige skoger, bl.a. alm,
lønn, eik, pil, or og lind. Det samme er tilfelle med store deler av Sibir, som
en gang må ha vært preget av frodige skoger. Innenfor polarsirkelområdene
finner man to slags fossilt plantemateriale: det som vannmassene transporterte
dit fra andre kanter, og det som vokste i områdene. Det er interessant å merke
seg at i Sibir er førstnevnte tradisjonelt blitt kalt «Adamshina» (Adams ved)
og sistnevnte «Noahshina» (Noas ved). Interessant er det også å merke seg at
vannmassene antakelig kom nordfra. Bibelen beskriver ofte katastrofer og
ulykker som kommer «fra nord», f.eks: «Så sier Herren: Se, vann stiger opp fra
nord, og det blir til en flommende elv. Det flommer ut over landene og alt som
er i dem, byene og de som bor der. Menneskene skriker, og alle som bor på
jorden, jamrer seg» (Jer. 47,2. Se også Jer. 51,48; etc.).
KULLAG
 |
| Store kullag i Antarktis bærer bud om at dette området, som i dag er verdens kaldeste, engang hadde et tropisk/subtropisk klima med store og frodige skoger |
Over hele jorden er det funnet til dels enorme kullag ned
til flere kilometers dybde. Det er funnet kull i Arktis (Svalbard) og i
Antarktis. Disse kullagene er ofte rike på fossiler av plantemateriale.
Kullagene ble dannet ved at store skoger og vegetasjonsmasser plutselig ble
begravd under enorme sedimentmengder.
I Kina er enkelte kullag over 100 m tykke! Forskeren Dr.
Carl Baugh forteller om en kullgruve i staten Pennsylvania i USA, der
gruvearbeiderne støtte på en lomme i kullagene, 1,6 kilometer under overflaten.
Denne lommen hadde antakelig vært full av vann en gang i tiden. Til sin store
forbauselse oppdaget arbeiderne forkullede hoder, armer og bein av mennesker
som stakk fram av kullet. De rapporterte funnet til sine overordnede, og enden
på visa ble at gruva ble beordret stengt, gruvesjaktene fylt, og det ble bygd
en dam over området. Funnene passet ikke inn i utviklingsteorien, og
bevismaterialet måtte derfor ødelegges. (Fra en videoserie av Dr. Carl Baugh.)
Det er også funnet kunstferdige gullsmykker i kull. Slike funn ender gjerne opp
i museenes kjellere fordi de ikke passer inn i det evolusjonistiske
verdensbilde.
NEDKJØLING
Konsekvensene av Syndfloden skapte en «istid» på jorden.
Store deler av den nordlige halvkule ble dekket av isbreer. I USA nådde disse
så langt sør som Midtstatene. Både isskuringer og morenerygger bærer bud om
dette. I de arktiske områdene er det gjort en rekke funn som tyder på en meget
rask nedkjøling. Det er funnet nedfryste trær med løv og bær intakte, samt
nedfryste mammuter, ullnesehorn og andre dyr som viser alle tegn på å ha blitt
overrasket av en plutselig katastrofe med påfølgende hurtig nedfrysing.
Vannansamlinger i daler og andre områder frøs og dannet isbreer. Endringen i
jordaksen, kanskje så mye som 30E i forhold til normalen, bidro til denne
nedkjølingen. Større mengder is etter Tiamat-katastrofen kan også ha falt ned
på jorden og gitt sitt bidrag. Utstrakt vulkanisme og avfallsmateriale i
atmosfæren etter flere større asteroidnedslag stengte sollyset ute og formørket
himmelen, spesielt på den nordlige halvkule. Dette bidro også til å skape lave
temperaturer. Alt avfallsmaterialet i atmosfæren forårsaket også store
nedbørsmengder som falt som snø i metervis.
Det er en rekke tradisjoner rundt om på jorden som forteller
om store haglsteiner som falt ned på jorden i forbindelse med større
katastrofer i jordens fortid. Bibelen nevner at Gud har et forrådskammer av is
som han vil bruke: «Har du sett forrådshusene for hagl, det som jeg har oppspart
til trengselens tid, til kampens og krigens dag?» (Job 38,22–23.)
I Åpenbaringsboken beskrives haglsteiner på femti kilo som
yter sitt bidrag til ødeleggelsene i den siste tid. Legg merke til at disse
isblokkene, som man heller må kalle dem, dukker opp i forbindelse med en større
naturkatastrofe: «Det kom lyn og røster og tordendrønn. Og
det kom et stort jordskjelv, et slikt som ikke har vært fra den tid
menneskene ble til på jorden — et slikt jordskjelv, så stort. . . .Hver en øy
vek bort, og fjell ble ikke funnet. Og fra himmelen falt hagl så svært
som hundre pund ned på menneskene. Men de spottet Gud for haglets
plage, for plagen var meget stor» (Åp 16,18.20–21).
Kanskje er det snakk om kometer og/eller isrester ute i
verdensrommet etter Tiamat-katastrofen? Det blir også antydet store elektriske
utladninger.
MIDDELHAVET
Det er funnet indisier som tyder på at Middelhavsbassenget
en gang har vært nærmest tørrlagt. Boreprøver som ble tatt 100–200 meter under
bunnen av Middelhavet viste sedimenttyper og fossiler av marine
organismer som lever i grunne dammer og laguner — f.eks. blågrønne alger, som
bare lever i solbelyst vann. Men vannet står 2000 meter over bunnen der prøvene
ble tatt.
SVARTEHAVET
Det er gjort funn på bunnen av Svartehavet som tyder på at
det har vært bebyggelser der tidligere, og at området har vært utsatt for en
stor vannflom, kanskje ved at Middelhavet oversvømte Svartehavsbassenget. Den
amerikanske geologen Robert Ballard, som ble berømt etter å ha funnet vraket av
Titanic, ledet ekspedisjonen som gjorde disse funnene.
TARIMBASSENGET
Tarimbassenget (Takla-Makan-ørkenen på Pamirplatået i det
nordvestlige Kina) har etter alt å dømme vært et stort innlandshav en gang i
tiden som pga. forkastninger etter en større katastrofe er blitt tømt og har
skapt store oversvømmelser. Kineserne har en tradisjon om at det en gang lå et
stort innlandshav der Gobiørkenen/Taklamakan-ørkenen og Tarimbassenget nå
ligger, «Det store Han Hai'».
 |
| Satellittfoto av Tarimbassenget/Takla Maka-ørkenen i vest-Kina. Her lå engang et stort innlandshav som ble drenert, trolig etter store jordskjelv og forkastninger |
Det kan ha hatt en lengde på ca. 3200 km og en bredde på
1100 km, dvs. betydelig større enn Det kaspiske hav. Det er flere
ting som tyder på at Gobi/Tarimbassenget har ligget fra 600–900 m lavere i
fortida enn det gjør i dag (860–1630 m.o.h.), og mange indisier tyder på at
hevningen av området skjedde samtidig med hevningen av fjellområdene i Vestkina
og Tibetplatået. Store landhevninger i Nordkina skjedde på samme tid, og i
områdene er det spor etter betydelig vulkanisme i fortiden. Samtidig skjedde
større vulkanutbrudd i Sikhote-Alin-området og kollaps av havbunnen langs
Kamchatkahalvøya helt ned til Japan. Skjedde disse landhevningene på kort tid,
noe de trolig gjorde, ville oversvømmelsene vært ufattelige da de enorme
vannmassene fra det store innlandshavet «rant over».
DET KARIBISKE HAV
Det er funnet rester etter oldtidssivilisasjoner på havbunnen
utenfor Cuba og andre steder. Det er også funnet pyramider på havbunnen utenfor
Florida (se artikkelen om UFOer). Spesielt interessante er restene av en
oldtidsby på 600—700 meters dyp utenfor Cuba. Det er funnet megalitter av
Stonehenge-typen. Enkelte av disse strukturene er 400 meter lange og 40 meter
høye, og viser symmetriske design. Flere av strukturene skal minne om maya- og
aztekerpyramider i Mellomamerika. Det har åpenbart ligget et landområde med en
høytstående sivilisasjon i disse områdene i Karibien. Man kan spekulere om
dette var etter syndflodkatastrofen, og som fikk områdene til å synke i havet.
Kanskje det har med det legendariske Atlantis å gjøre?
Det skal nevnes at en asteroid på rundt 10 km i diameter
gikk ned på Yucatanhalvøya ved Mexicogulfen (Chicxulub). Virkningene av dette
nedslaget må ha vært formidable. Det er ting som tyder på at en flodbølge etter
nedslaget strakte seg et godt stykke inn på Det amerikanske kontinent, og
flodbølgen har ganske sikkert strakt seg inn i Det karibiske hav. Det kan
tenkes at Chicxulub-asteroiden traff jorden på et senere tidspunkt enn under
Syndfloden, kanskje på Pelegs tid, da kontinentene ble delt (1 Mos. 10,25).
Interessant nok betyr navnet Peleg «jordskjelv» på hebraisk. I så fall ble også
det tidligere nevnte Deccan-platået dannet på samme tid.
TRADISJONER OG LEGENDER
 |
| Tradisjoner og legender fra hele verden forteller om uvanlige himmelfenomener en gang i jordens fortid - noen tusen år - der «gudene», dvs. planetene, eller «vandrestjernene», som ble tilbedt som guddommer, var i kamp med hverandre. Disse tradisjonene er minner etter planetkatastrofer i solsystemet |
Det er innlysende at en verdensomspennende katastrofe som
Syndfloden — den verste i jordens historie — også må ha satt spor etter seg i
menneskenes sinn. Beretningen ble videreført av Noah og hans familie, og etter
hvert omspunnet av det mytologiske garnet — den ble med tiden mytologisert og
ført videre på den måten. Men sannhetens kjerne er åpenbar. Vi finner sporene
etter en verdensomspennende vannflom i mytologier, legender og tradisjoner i de
fleste stamme- og kultursamfunn på jorden. Det skal være rundt 500
syndflodlegender totalt. Alle disse spinner på det samme tema: at
jorden en gang ble ødelagt ved en kjempestor flom, ledsaget av store
himmelfenomener, og at bare noen få personer ble reddet i en eller annen
farkost. Det er neppe tilfeldig at dette grunntemaet går igjen i mytologien
og tradisjonene til omtrent alle verdens stamme- og kultursamfunn.
Også fjerne stammer i Amazonasbassenget har legender om
fryktelige naturkatastrofer med brann, langvarig mørke og en verdensomspennende
vannflom. Dusan-stammen på Borneo har lignende, vogulene i Sibir, etc. Det
amerikanske kontinent har flest tradisjoner av denne typen, og Afrika de
færreste. «Et viktig trekk i mange av disse tradisjonene er at årsaken til
ulykkene var ett eller flere himmellegemer som — sagt på en enkel måte — deltok
i 'en krig i himmelen'. At en så tilsynelatende formastelig tanke er vanlig i
såpass mange legender, reiser spørsmålet om hvorfor så mange folkeslag uten tilknytning
til hverandre deler et slikt minne, når det ikke er blitt observert en himmelsk
'krig' i historisk tid.
Den eneste konklusjon er at katastrofen som beskrives i
disse tradisjonene virkelig skjedde, og gjorde et så uutslettelig inntrykk på
de få som overlevde, at hendelsen ble omhyggelig bevart fram til vår egen tid
som den det mest vedvarende av alle minner» (D.S. Allan/J.B. Delair: Cataclysm,
s. 151). Det finske episke diktet Kalevala beskriver en tid da sola og månen
var forsvunnet, og haglsteiner av jern (meteorer) falt ned på jorden.
«KRIG I HIMMELEN»
I oldtiden ble himmellegemene, og da spesielt planetene,
regnet som guddommer. Det er derfor planetene har fått navn etter disse
guddommene — eller motsatt: Merkur, Venus, Mars, Jupiter etc. Fenomener på
himmelhvelvingen ble regnet som stridigheter eller krig mellom guddommene.
Dette avspeiler seg i de mange mytologier og tradisjoner fra oldtiden. På en
akkadisk leiresylinder (V/A 243) finner man en skildring av en titanisk kamp
mellom en fremmed guddom, Marduk, og flere av solsystemets planeter, som er
skildret som guddommer. Ifølge denne skildringen kom Marduk fra «det store
dyp». Han var tydeligvis synlig allerede i utkantene av solsystemet, og dette,
samt flere andre særegenheter, ekskluderer ham fra å være en komet. Marduk var
strålende i sin glans, «hevet over andre guder», og ble stadig mer lyssterk.
Det er mulig at den dramatiske økning i lysstyrken til Marduk ytterst i
solsystemet skyldtes fragmenteringen/eksplosjonen av et fremmed himmellegeme
som Marduk var årsak til.
 |
| De akkadiske leirfragmentene V/A 243 skildrer en titanisk kamp i solsystemet |
Denne katastrofen kan ha gitt opphav til aluminium-26 skyen
som omgir solsystemet, og fragmentene dannet Kuiperbeltet. Dette har vi vært
inne på tidligere. Marduk nærmet seg først guden Ea (Neptun), et møte som fikk
Marduk til å splittes i to «hoder». Dette tyder på at Marduk hadde en nærmest
plastisk tilstand. Neptun ble bikket over i rotasjonsaksen til 29E i forhold
til normalen, samtidig som rotasjonshastigheten økte. Etter dette møtte Marduk
guden Anu (Uranus), et møte som fikk Marduk til å endre fasong, bikke Uranus
over i rotasjonsaksen så den lå under baneplanet og ga den motsatt (retrograd)
rotasjon. Også rotasjonshastigheten økte. Marduk møtte nå guden Anshar
(Saturn). Dette møtet kan ha økt planetens rotasjonshastighet, bikket aksen til
litt over 26E og forstyrret flere av Saturns satellitter — og mange av disse
satellittene kan være innfangede fragmenter etter katastrofen ytterst i solsystemet.
Det samme gjelder Jupiter. Akkad-sylindren skildrer også en i dag ukjent planet
ved navn Tiamat og dens måne Kingu. Dette er alt å dømme den planeten som lå
mellom Mars og Jupiter der asteroidbeltet befinner seg.
Da Marduk passerte Tiamat, ble denne revet i stykker. På
dette punktet skildrer Akkad-sylindren hvordan Marduk utviklet en «bue», som
var en form for «hale», og hvordan Tiamat ble revet opp i elleve «mektige
hjelpere». Den episke skildringen forteller nå hvordan Tiamat ble drept av Marduk
og flerret i stykker. Marduk, som nå hadde en hale av planetfragmenter etter
seg, fortsatte sin ødeleggelsesferd i retning sola etter å ha passert jorden og
skapt syndflodkatastrofen. Også det indo-iranske verk Zend-Avesta forteller om
de fem planetene som en gang skapte revolusjon på himmelhvelvingen. Gamle
persiske tradisjoner forteller at Marduk — som her blir kalt Tistrya eller
Tistar — flere ganger forandret fasong mens den nærmet seg jorden.
FLERE KATASTROFER I FORTIDEN
Det er ting som tyder på at jorden kan ha vært utsatt for
minst tre andre katastrofer etter Syndfloden. En da Israels folk vandret ut fra
Egypt, en på Josvas tid og en på kong Esekias' tid. Det kan også ha vært en
katastrofe på Pelegs tid (1 Mos. 10,25). Disse hendelsene var på langt nær så
store som syndflodkatastrofen, men var likevel formidable.
Det er vanskelig å bedømme hvorvidt enkelte av de mange
tradisjoner rundt om på jorden beskriver hendelser under Noahs syndflod eller
senere katastrofer. Et passerende himmellegeme kan ha påvirket jordkloden både
under Josvas lange dag (Josva 10,12) og de ti strekene på soluret til kong
Esekias (2 Kong. 20,8–11). Muligens ble jordaksen endret på dette tidspunkt fra
kanskje 30E til de nåværende 23E26' i forhold til normalen på ekliptikken.
Senere asteroidnedslag kan også ha skapt katastrofer og flodbølger av mer
begrenset omfang.
Vi skal merke oss et annet himmelfenomen under Josvas lange
dag, som gir næring til teorien om et passerende himmellegeme, nemlig
meteorsteiner. «Mens de nå flyktet for Israel og var på veien ned fra
Bet-Horon, kastet Herren store steiner ned over dem fra himmelen,
hele veien fram til Aseka, så de døde. De som ble drept ved haglsteinene,
var flere enn dem Israels barn slo i hjel med sverdet» (Jos 10,11). Som nevnt
tidligere, er himmellegemene Guds redskaper som han bruker i «. . .trengselens
tid, til kampens og krigens dag.»
KONSEKVENSENE I ET NØTTESKALL
La oss nå rekapitulere hendelsene som førte til Syndfloden
på jorden.
1. Kan hende var det et fragment fra supernovaen
i stjernebildet Vela som kom inn i vårt solsystem med en hastighet på flere
tusen km/sek. Men det kan også ha vært et annet himmellegeme.
2. Inntrengeren ødelegger en planet ytterst i
solsystemet og danner Kuiperbeltet.
3. Neptun og Uranus blir kraftig forstyrret,
særlig sistnevnte.
4. En eller flere av Saturns måner kan ha blitt
fragmentert og dannet den kjente ringen.
5. Planet Tiamat ble fragmentert og dannet det
kjente asteroidbeltet.
6. Mars ble nesten ødelagt og rotasjonen slakket
betraktelig.
7. Da inntrengeren passerte jorden, bikket
planeten over i rotasjonsaksen, og både rotasjon og omløpstid ble slakket. På
grunn av himmellegemets enorme gravitasjon, fulgte en sverm av avfallsmateriale
etter katastrofene etter i kjølvannet.
Disse bombarderte både jorden og de andre klodene.
Konsekvensene av syndflodkatastrofen på jorden overgår enhver beskrivelse.
Jordkloden gjennomgikk en forferdelig tortur. Hele jordskorpen ble omkalfatret.
Jordkloden er i seg selv ute av stand til å skape slike enorme,
verdensomspennende katastrofer vi her har nevnt. Bare en ytre
påvirkning fra et passerende, større himmellegeme ville makte å utløse
slike titaniske krefter. Jordaksen endret seg raskt nok til å utløse store
spennninger i jordskorpen, med påfølgende forkastninger, landhevninger og
havbunnkollaps. Dette medførte stor vulkansk aktivitet. I tillegg ble jorden
truffet av en rekke større himmellegemer i kjølvannet av katastrofen med planet
«Tiamat». Disse nedslagene dannet store kratere og utløste energimengder og
seismisk aktivitet som overgår enhver forstand.
8. Muligens var det påvirkningen av inntrengeren
som endret rotasjonsretningen til Venus og skapte store forkastninger, seismisk
aktivitet og utstrakt vulkanisme på jordens søsterplanet.
9. Til slutt styrtet kanskje ulykkesbringeren
inn i solen.
KATASTROFER I ENDENS TID
På grunn av den totale korrupsjon og fordervelse som hersket
i Noas dager, samt en utstrakt sammenblanding av falne engler og «menneskenes
døtre» som førte til en satanisk, hybrid rase (se innsyn, 3–01) lot
Gud jorden bli ødelagt under vannflomkatastrofen. Himmellegemer og naturlover
er Guds straffende redskaper som han bruker — eller tillater at de blir brukt.
Vi har lest at Gud har et forrådskammer for is som han vil bruke på trengselens
dag: «Har du sett forrådshusene for hagl, det som jeg har oppspart til
trengselens tid, til kampens og krigens dag?» (Job 38,22–23.)
I profeten Jesaja finner vi beskrevet en katastrofe som
utvilsomt har svært mye med en endring av jordaksen å gjøre: «Se, Herren tømmer
jorden og legger den øde. Han snur opp-ned på dens overflate og
sprer dem som bor på den. . . .Jorden skal rave som en drukken mann og
svinge hit og dit som en vakthytte. Dens misgjerning skal tynge på den, den
skal falle og ikke reise seg mer» (Es 24,1.20). De fire første basuner i
Åpenbaringsboken beskriver utvilsomt nedslag på jorden av tre himmellegemer.
Som en konsekvens blir jorden delvis formørket. Dette kan du lese nærmere om
i innsyn 1–02, artikkelen Nedslag.
Som nevnt tidligere beskriver Åpenbaringsboken også et
jordskjelv i endens tid det aldri har vært maken til, der øyer og fjell
forsvinner. I den forbindelse beskrives også isblokker på femti kilo som faller
ned på jorden: «Det kom lyn og røster og tordendrønn. Og
det kom et stort jordskjelv, et slikt som ikke har vært fra den tid
menneskene ble til på jorden — et slikt jordskjelv, så stort. . . .Hver en
øy vek bort, og fjell ble ikke funnet. Og fra himmelen falt hagl så svært som
hundre pund ned på menneskene. Men de spottet Gud for haglets plage,
for plagen var meget stor» (Åp 16,18.20.21). Dette enorme jordskjelvet i
forbindelse med de store isblokkene er trolig en konsekvens av katastrofen i
Es. 24, som antakelig skjer på samme tid.
På dette tidspunktet tar Gud i bruk forrådskammeret for hagl
(is) som han har spart til trengselens dag. Det er ikke usannsynlig at Es.
24,20 beskriver en endring av jordaksen i endens tid, der jorden, etter å ha
«svingt hit og dit» stabiliserer seg normalt (90E) på baneplanet, slik den
etter alt å dømme var før Syndfloden. Det står også at jordens overflate blir
«snudd opp-ned» under denne kalamiteten. Trolig er det et passerende
himmellegeme som igjen er Guds redskap. Mye av det som skjedde ved
vannflomkatastrofen vil bli gjentatt, men denne gangen uten vannflom. Dermed
blir trolig topografien i Midtøsten delvis omkalfatret, og klimaet der blir
radikalt endret.
Dette skjer som en forberedelse til profetiene i Esekiel og
Jeremias, der Israels folk (etterkommerne etter alle de tolv stammene) blir
ført tilbake «til det land de ble ført bort fra». Det er her Jesus vil sitte
som Kongenes konge i de tusen år. Enkelte vil ikke gå med på det, men det er
hva Bibelen sier, og det får vi godta. Det kommer en stor trengselstid, men
Guds løfter er at han vil beskytte sitt folk: «Om tusen faller ved din side og
ti tusen ved din høyre hånd — til deg skal det ikke nå. Du skal bare se det med
dine øyne, se hvordan de ugudelige får sin lønn. For du, Herre, er min
tilflukt! Den Høyeste har du gjort til din bolig. Intet ondt skal ramme deg, og
ingen plage skal komme nær til ditt telt. For han skal gi sine engler befaling
om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier» (Sal 91,7–11). Gud bevarte
Noah og hans familie under vannflomkatastrofen, og han vil beskytte sitt folk
under de store katastrofene som vil ramme jorden i endens tid, og den tiden er
ikke langt unna, skal vi dømme etter tidenes tegn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar